Pink it up!

I sin nye bok «Rosa er den nye pønken», spør Kathrine Aspaas om hva det er med rosa. Hvorfor er fargen rosa blitt symbol på alt som er fjollete og useriøst?

Rosa blir sett på som en jentefarge og assosieres med småjenter som vil leke prinsesse og voksne jenter som lager rosablogg. Rosa symboliserer for mange motsatsen til seriøsitet, profesjonalitet og kompetanse. Rosa er romantikkens og kjærlighetens farge. Man «svever på en rosa sky» – av lykke. Rosa assosieres med lek og tull, og er noe for forelskede vimsehoder. Mørkeblått og sort er derimot symboler på alvor og seriøsitet, for kloke og rasjonelle hoder.

Og sånn har det blitt. Men rosa har ikke alltid vært en jentefarge. Inntil 1940-tallet var det en guttefarge. Og blått var en jentefarge. Så erobret kvinner det maskuline rosa, som idag har blitt symbolet på noe ultrafeminint.

Da jeg fortalte noen venner og kolleger at jeg skulle holde et lite innlegg om «rosa» på boklanseringen til Kathrine Aspaas, møtte jeg løftede øyenbryn og litt nervøs latter.

– Du er jo ikke spesielt rosa, Linda, sa en venn.

– Haha, rosa er det siste jeg forbinder deg, sa en venninne.

– Nå har jeg kjempet innbitt mot rosa på hjemmebane i mange år, sa en kollega.

– Kan vi ikke heller snakke om orange?, sa en på Twitter.

Selv har jeg innsett at er jeg er litt skap-rosa. Å ta på meg en rosa bluse når jeg holder foredrag for ledere, sitter langt inne. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har gjort det. Bedre å safe med noe sort og myndig. Men utenom jobb er det annerledes. Flere av favorittplaggene mine der er dyp rosa, blant annet en treningsbukse og flere topper og bluser. Jeg synes jeg var modig første gang jeg la ut et bilde av meg selv i en rosa bluse på Twitter.

 

– Var ikke det der bildet litt vel søtt da, Linda?, spurte en kollega. Og jeg ble litt i tvil.

Alle kommentarene og min egen skap-rosa tilværelse, fikk meg til å bli nysgjerrig på hva rosa egentlig gjør med oss. Hvordan reagerer vi på rosa hvis vi skreller bort flest mulig av fordommene og stereotypiene fargen er assosiert med? For vi vet at farger i seg selv gjør noe med oss.

En måte å teste effekten av rosa – og andre farger – er å male en vegg eller to i et rom. Det er en annen og mer nøytral tilnærming enn å tvinge noen til å ta på seg noe i rosa, kanskje mot sin vilje.

Flere forskere gjort nettopp det; malt vegger for å teste effekten av farger eller latt folk stirre en stund på et ark med en gitt farge. Noen har også bedt folk om å forestille seg en farge. Forskningen på rosa er ikke så omfattende, men likevel tankevekkende. Her er noe av det jeg fant ved å søke i forskningsdatabasene, veldig enkelt gjengitt:

• Voksne blir vanligvis mindre stressede i rosa rom, og mer stressede i røde rom.
• Barn blir vanligvis gladere og fysisk sterkere i rosa rom, mens det motsatte skjer i et blått rom.
• Både fengselsfanger, psykiatriske pasienter og studenter blir vanligvis mindre aggressive og mindre voldelige av fargen rosa.
• Rosa demper ofte appetitten og sultfølelsen.

Alt dette er jo gode nyheter for alle som liker rosa. Og alle disse virkningen kommer via endringer i hormoner og signalstoffer i hjernen. Farger har ulike bølgelengder som påvirker oss. Farger har en bio-kjemisk effekt. Farger med lang bølgelengde, som blårosa, gjør oss mer fornøyde og mindre stressede enn farger med kort bølgelengde, som rød og orange. Rosa i litt dype varianter har en dempende effekt på stresshormoner og en positiv effekt på gladstoffer i hjernen.

Farger påvirker også hvor godt vi tenker. Rødt, for eksempel, er ikke en smart farge å bruke hvis man vil gjøre det godt på en krevende test, f.eks. en hukommelsestest eller IQ-test. Rødt får varsellampene til å gå i hjernen og trigger en ubevisst trang til å komme unna det man står oppe i. Man bør derfor være forsiktig med å bruke rødt i settinger der man skal studere, lære eller prestere på krevende kognitive (tankemessige) oppgaver.

Men ikke alle undersøkelser viser de samme resultatene når det gjelder rosa. Det kan ha sammenheng med hvilken nyanse av rosa som er brukt, selve undersøkelsesopplegget og/eller hvem man har testet. Rosa finnes i alle nyanser fra lys blekrosa til dyp, mørk lillarosa. De sterke og dype fargevariantene har størst effekter på følelser og reaksjoner. En dyp lillarosa har større beroligende effekt enn en blek pudderrosa. Og mørke farger gjør at vi føler oss sterkere og tryggere, ikke minst i sosiale settinger. Derfor er det ikke overraskende at mørke farger som mørk blått, mørk grå og sort er foretrukket av mange i jobbsammenheng.

I de fleste undersøkelsene av effektene av rosa, er det brukt en spesiell type rosa som kalles Baker-Miller Pink. Den ser slik ut:

Fargen ser kanskje ikke så ille ut. Men i store doser kan den bli i meste laget for noen. Se for deg et helt rom i denne fargen.

(Bildet er lånt fra colormatters.com)

Kanskje ikke så overraskende at de mannlige fangene i ett av fengslene ble så irriterte at de forsøkte å skrape den rosa fargen av veggen med neglene. Det er ikke godt å si hvorfor, men kanskje ble de provoserte av at fargen virket på dem i en retning de ikke ønsket.

Likevel, for de fleste er rosa ikke en farge de forbinder med hverken aggressivitet, angst eller depresjon. Se deg rundt, på gaten og på nettet, og ta en kikk på dem som har valgt å kle seg i en klar og sterk rosafarge. Ser de ikke ofte glade og fornøyde ut? Ser de ikke ut som folk som vil noe og fikser det?

Rosa er en gladfarge og ikke en farge du velger å kle deg i for å understreke at du er deprimert eller full av angst. Å «føle seg blå» eller «å se sort på det» er en helt annen sak.

Nei, da går jeg heller for rosa – en dyp og sterk rosa. En glad og energisk rosa. Og jeg oppfordrer alle til å teste ut det samme, både kvinner og menn. Og ikke minst menn. For – hallo (!) – hva er vel mer sexy enn en mann i en dyprosa skjorte? Og hvis det blir for skremmende, går det jo an å begynne i det små med et rosa slips.

Det er på tide å tone ned det velkjente «Pimp it up» – og heller gå for «Pink it up!»

(Bildet er lånt fra: gentlemanjoe.com/blog/pink-ties-for-real-men/)

PS: Se mitt innlegg på boklanseringen her, i dette youtube-klippet. Jeg kommer rett etter Kristin Halvorsen, som snakker om «gærne damer» – morsomt.

PS2: Send meg gjerne bilder av noe rosa som gjør deg glad – så legger jeg ut her.

/Linda Lai

15. september 2015

Les utdrag fra boken «Makt og påvirkningskraft»

Psykologisk.no, som er et gratis, nettbasert tidsskrift for psykologi, har lagt ut et (noe redigert) utdrag fra den siste boken min, Makt og påvirkningskraft.

Utdraget handler om hva makt gjør med oss, på godt og vondt.
Les utdraget her:

Du kan også lese mer om boken, inkludert omtaler, på bokens hjemmeside hos forlaget, Cappelen Damm Akademisk. Der kan du også bestille, enten du foretrekker papirbok eller ebok.

(Boken kommer også snart på svensk.)

 

Håper du  synes stoffet er spennende.

/Linda Lai

 

Det klikker!

Veldig gøy å være dobbelt klikkvinner, dvs toppe «mest lest»-listen på BI Business Review flere uker på rad – igjen – og dobbelt opp!

Les her om «Ledersyken»  og «Ord som motiverer«.

Og se denne linken for flere, nye, populære artikler.  Pluss mange ikke fullt så nye, men stadig like aktuelle artikler.

Mye mer kommer snart  – ikke minst her på bloggen.  Jeg har planer. Følg med!

Ønsker dere alle en strålende vår!

/Linda Lai

Smil – og verden smiler tilbake? :-)

Jeg forsker på mye spennende. De siste par årene har jeg blant annet sett nærmere på bruk av såkalte smilefjes i jobbkommunikasjon, og hvordan folk reagerer bevisst og ubevisst når de mottar meldinger med slike symboler.

Mandag den 14. august hadde jeg en gjestekommentar i Dagens Næringsliv, der jeg skrev litt om dette. Jeg gjengir artikkelen under. Den vakte stor debatt, ikke minst i sosiale medier som Twitter.

Ikke alle liker det jeg finner, nemlig at bruk av smilefjes kan ha negative utslag. De håper og tror at det alltid er bra å slenge på et smilefjes. Det kan vel ikke skade å smile, kan det? Og mange er opptatt av at måten vi ser på smilefjes og lignende symboler (emotikons) er i endring. At de unge i dag har et helt annen måte å kommunisere på, og at emotikons i stadig større grad erstatter ord i kjapp kommunikasjon på f.eks. sms. Og atter andre (veldg mange) snakker om bruk av emotikons i helt andre sammenhenger enn jobb.

Jeg ser derimot på hvordan folk reagerer på smilefjes (og lignende) nå for tiden, og i Norge. Jeg studerer de helt ubevisste reaksjonene, som folk ofte ikke er klar over selv. Dette gjør jeg gjennom å gjennomføre såkalte kontrollerte eksperiment, der jeg ikke spør folk om hvordan de tror de vil reagere, men tester hvordan de faktisk reagerer. Ingen som er med på eksperimentene blir bedt om å sammenligne meldinger med og uten smilefjes. Hver deltager ser bare én variant. Jeg ser også på smilefjes (og lignende) bare i jobbsammenheng. Reaksjonene kan være helt annerledes i andre sammenhenger.

Selv velger jeg å bruke smilefjes både i sms og på Twitter, så lenge jeg synes det passer. Men i mer formelle jobbsammenhenger er jeg tilbakeholden. Smilefjes hører vel neppe hjemme i en kontrakt. Eller i legejournaler og politirapporter, selv om noen forteller om eksempler også på det. For å lykkes med kommunikasjon, må man ta hensyn til både settingen og mottakeren. Det finnes ingen fasitsvar, og folk reagerer forskjellig. Mine – og andres – studier – viser derfor at bruk av smilefjes er risikosport. Spesielt overfor noen du ikke kjenner.

Jeg forsker også videre på både smilefjes, surefjes, utropstegn, staveleif og andre språklige noter og unoter, så det kommer mer. (Har du forslag til ting jeg og studentene mine bør forske på, tar jeg gjerne i mot forslag. Bruk for eksempel kommentarfeltet nederst.)

Her er et øyeblikksbilde og noen eksempler basert på de eksperimentene jeg har gjennomført de siste par årene. Vil du lese mer, finner du mer stoff om dette og mye annet om kommunikasjon og påvirkning i min helt ferske bok: Makt og påvirkning; Hvordan få gjennomslag på jobben.  Og vil du være med på boklanseringen, har du fremdeles mulighet til å melde deg på her.

Her kommer min gjestekommentar fra DN:

 

Smilefjes er risikosport  :-)

Statens lånekasse er bare en av mange bedrifter som har begynt å krydre sin kundekommunikasjon med smilefjes, i alle fall på Twitter. Skatteetaten bruker hjertetegn på Twitter.

Stadig flere medarbeidere bruker smilefjes og lignende tegn som skal illustrere følelser når de kommuniserer med hverandre og med kunder. Noen slenger på et smilefjes for å virke blide og tilgjengelige. Andre bruker smilefjes for å glatte over et negativt budskap. Noen bruker smilefjes når de ber om en tjeneste. Og mange legger til et smilefjes fordi de synes de må.

Eksperimenter med smilefjes

Smilefjesene er så mange og så vanlige at en sms eller epost uten et smilefjes lett kan bli oppfattet som litt brysk. Men er det alltid lurt å bruke smilefjes? Jeg har sett nærmere på det i mange eksperimenter fra arbeidslivet her i Norge.

Flere eksperimenter viser at bruk av smilefjes er risikosport, spesielt hvis man ikke kjenner den man smiler til. Bruk av smilefjes gjør at man ofte blir sett på som mindre kompetent og mindre profesjonell. For eksempel blir jobbsøkere som bruker smilefjes i eposter til potensielle arbeidsgivere, sett på som hyggeligere, men også som mindre profesjonelle og mindre aktuelle for jobben de søker på.

Virker mindre kompetent

En person som tilbyr tjenester til nye kunder, bør også være forsiktig med smilefjesene. Når unge studenter fikk se en epost fra en mulig ny tannlege, syntes de at tannlegen virket mindre kompetent og var mindre aktuell om han brukte smilefjes i eposten. Studenter som leste en helt identisk epost fra samme tannlege, men uten smilefjes, var vesentlig mer positive, både til tannlegens kvalifikasjoner og til å bruke tannlegen.

Flere andre eksperimenter tyder på at ledere og medarbeidere som bruker smilefjes i epost til hverandre, blir sett på som mindre kompetente og mindre profesjonelle, spesielt hvis de ikke kjenner hverandre så godt fra før.

Det er også risikabelt å slenge på et smilefjes når man ber noen om en tjeneste. Når eposter med spørsmål om hjelp inneholder et par smilefjes, synes mottageren det er mye mer naturlig å be om en gjentjeneste. Det ser ut til at smilefjeset gjør det enda tydeligere at senderen ber om noe. Senderen mente kanskje at smilefjeset bare skulle blidgjøre mottageren.

Menn mer negative enn kvinner

Menn reagerer typisk mer negativt på smilefjes enn kvinner. Mannlige kunder som mottok en kundeundersøkelse med smilefjes, ga bedriften dårligere vurdering enn når de fikk samme undersøkelse uten smilefjes. For kvinnelige kunder var det motsatt.

Den samme tendensen viser seg i jobbsøknader. En kvinnelig arbeidssøker som brukte smilefjes i en epost, ble vurdert som mindre sympatisk av mannlige arbeidsgivere og mer sympatisk av kvinnelige arbeidsgivere.

Mannlige jobbsøkere som brukte smilefjes, fikk dårligere vurdering på kompetanse og profesjonalitet både av kvinnelige og mannlige arbeidsgivere. Og mannlige jobbsøkere som brukte smilefjes og ble vurdert av mannlige arbeidsgivere, kom aller dårligst ut. Disse eksperimentene viser at menn og kvinner fortolker smilefjesene – og intensjonene bak bruk av smilefjesene – forskjellig.

Vær varsom med smilefjes på jobb

Når vi snakker med dem som har deltatt i eksperimentene, tror de ofte at vi har funnet noe helt annet enn det vi faktisk har. Folk flest tror at de vet hvordan de reagerer. Men de tar ofte feil. Ellers ville de vel neppe brukt smilefjes og lignende symboler så ofte som de gjør.

Mye tyder på at smilefjes og lignende symboler, har en ubevisst, negativ effekt, spesielt i jobbsammenheng. Derfor bør de brukes med varsomhet. Jeg for min del betakker meg for smilefjes og hjertesymbol fra Skatteetaten. Men ha en fin uke dere! :)

Kilde:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 18. august 2014. Den er også gjengitt på BIs nettsider. 

 

Invitasjon til boklansering 10. sept kl. 17.00

FRISTEN FOR PÅMELDING ER NÅ GÅTT UT.

 

Info og påmelding her.

Litt stolt

Endelig ferdig til trykk! Her er omslag med innbrett til min aller siste bok «Makt og påvirkningskraft: Hvordan få gjennomslag på jobben». Jeg synes det ser fint ut og er spesielt stolt og beæret av omtalene på omslaget (se tekst i rødt).

 

 

Boken kommer i salg medio august, men kan forhåndsbestilles her eller hos de fleste nettbokhandlere.

/Linda Lai

 

 

Dropp maset om kjønn!

Jeg har aldri vært noe særlig opptatt av kjønnsforskjeller. Men som forsker er jeg alltid nødt til å kontrollere om det er forskjeller mellom hvordan menn og kvinner svarer på en spørreundersøkelse eller reagerer i et eksperiment. Som oftest finner vi veldig små forskjeller. En sjelden gang er forskjellene store.

Likevel hører jeg igjen og igjen at menn og kvinner vurderes veldig forskjellig i jobbsammenheng, og at kvinner har en sterk ulempe i kraft av sitt kjønn.  For eksempel hevdes det ofte at kvinnelige ledere blir møtt med negative holdninger og fordommer basert på kjønn – det vil si negative, stereotype holdninger. Derfor skal det være vanskeligere for kvinner å lede og bli sett på som en god leder.

Men er det virkelig slik at «gutta» slipper lettere unna og nærmest automatisk blir sett på som bedre ledertalenter? Eller er det de faktiske kvalifikasjonene samt personlighet og atferd som avgjør? Jeg og fire studenter ved Executive Master of Management-programmet «ved Handelshøyskolen BI så nærmere på dette i tre ferske eksperimenter *.

 

Stillingsmakt og ekspertmakt

De to første eksperimentene ble gjort blant medarbeiderne i to store offentlige tjenesteytende organisasjoner, i samarbeid med Kari-Ann Næve Evjen og Camilla Margrethe Friis. Medarbeiderne fikk lese en epost fra en (fiktiv) nyansatt leder, der lederen ba om noe som var upopulært blant de fleste ansatte.

• I halvparten av epostene argumenterte lederen kun ut fra at han eller hun kunne bestemme i kraft av sin stilling, det vil si gjennom stillingsmakt.
• I den andre halvparten av epostene, la lederen også frem gode faglige argumenter og demonstrerte dermed sin kunnskap. Lederen brukte med andre ord ekspertmakt i tillegg til stillingsmakt.

De beste lederne

Vi forventet at når eposten kom fra en kvinnelig leder, ville lederen bli vurdert mer negativt og vekke større motstand enn når eposten kom fra en mannlig leder. Dette holdt ikke stikk.

Lederens kjønn hadde ingen betydning for hvordan lederen ble vurdert. Ledere som brukte ekspertmakt i tillegg til stillingsmakt, ble vurdert som mer kompetente, modigere, mer inkluderende, mer tillitvekkende, mindre arrogante og som bedre ledere totalt sett enn ledere som bare brukte stillingsmakt.

Ledere som trakk på ekspertmakt, vekket også mindre motstand og virket mer motiverende enn ledere som bare trakk på stillingsmakt. Ingenting av dette er veldig overraskende. Men reaksjonene på kvinnelige og mannlige ledere var helt like. Det var lederens valg av argumenter og maktbaser som var avgjørende for hvordan medarbeiderne reagerte, ikke kjønn, i begge de to organisasjonene vi undersøkte.

Ny som leder

I det tredje eksperimentet, som jeg gjennomførte sammen med Tine Richardsen og Andreas Bilberg, lot vi medarbeidere vurdere en nyansatt (fiktiv) leder som holdt sin første presentasjon for alle de ansatte. I halvparten av tilfellene ble lederen beskrevet som utadvendt og energisk, og i den andre halvparten av tilfellene som mer innadvendt og mer lavmælt i stilen.

Vi forventet at når lederen var en kvinne, ville hun bli vurdert mer negativt enn en mannlig leder, uansett om hun var introvert eller ekstrovert. Dette holdt heller ikke stikk.

Kjønn hadde ingen betydning for hvordan lederen ble vurdert. Men en utadvendt leder ble vurdert som mer tillitvekkende og mer motiverende enn en innadvendt leder. Det siste er helt i tråd med andre studier som viser at utadvendte personer blir sett på som mer egnede til lederroller enn innadvendte personer. I vårt eksperiment fant vi også at den utadvendte lederen ble vurdert som best, uansett om medarbeideren selv var utadvendt eller innadvendt.

Kunnskap avgjør

Disse tre eksperimentene viser at det er adferd og personlighet som avgjør hvordan en person blir vurdert som leder og i hvilken grad lederen klarer å motivere ansatte, ikke kjønn.

Ledere som demonstrerer kunnskap i tillegg til å ha beslutningsmyndighet i kraft av sin stilling, blir sett på som bedre ledere og virker mest motiverende.

Disse funnene tyder derfor på at både kvinner og menn som ønsker å bli gode ledere, ikke bør lene seg på den makten en stilling gir dem alene. I tillegg bør de sørge for å ha god kunnskap innen områdene de skal lede. Kunnskap er en viktig personlig maktbase. Og disse eksemperimentene tyder på at kunnskap betyr mer for god ledelse enn kjønn.

Gode nyheter

Disse funnene er gode nyheter for mange som er opptatt av å få frem flere kvinnelige ledere. Min anbefaling for alle som ønsker å bli en god leder, uansett kjønn, er å reflektere over hva det krever av motivasjon, kunnskap og personlig egnethet. Og droppe maset om kjønn. Vi får ikke flere gode kvinnelige ledere ved å snakke om kjønn eller vedlikeholde gamle myter om at kvinner diskrimineres. God ledelse handler ikke om kjønn eller kjønnsforskjeller, men om å være kompetent.

* Kilder:

Dette bloginnlegget er en redigert utgave av min kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 14. juli 2014 som også er også gjengitt på BIs nettsider:  http://www.bi.no/bizreview/artikler/kunnskap-trumfer-kjonn/.

Les mer:
Mer stoff om det samme finner du i boken «Makt og påvirkningskraft: hvordan få gjennomslag på jobben» som kommer på Cappelen Damm Akademisk medio august. Den kan forhåndsbestilles på: cappelendammundervisning.no/undervisning/product-detail.action?id=161194 …

Skrev og smil – og bli mektig!

Når jeg underviser eller holder foredrag, demonstrerer jeg ofte noe jeg kaller skreveøvelsen. Den er relevant i nesten alle sammenhenger der vi snakker om mennesker. Den er en «quick-fix» med fantastisk effekt.

Alle deltagerne blir bedt om å gjøre det samme som meg. Nesten alle ler og skravler og føler seg litt beklemte med en gang. Mange tror det jeg driver med er bare tull. Men dette er tvert imot ramme alvor. For øvelsen virker som bare det. Og det kan jeg dokumentere. Og du vil neppe gå glipp av effektene, spesielt hvis du ønsker deg mer energi og pågangsmot og lavere stressnivå. Og i motsetning til andre mentale eller fysiske øvelser der det går lang tid før du merker noen effekt, har denne øvelsen helt umiddelbar effekt.

Øvelsen er veldig enkel. Sett deg vel til rette i en stol (eller sofa) og sett deg slik at du etterligner en person som føler seg veldig mektig og trygg på seg selv. Tenk gjerne på en «mafiaboss» eller en annen person av den ubeskjedne typen. Brei ut kroppen så godt du kan. Ta stor plass. Spre helst armene ut over til hver side. Legg dem bak hodet hvis det føles komfortabelt. Hvis du vil holde armene foldet over brystet, så sørg for at du skyter brystet ut og ser sterk ut. Og så skrever du! Det aller viktigste er å skreve hvis du vil ha maksimal effekt! Legg gjerne benene på bordet. Men hold knærne fra hverandre. Det er derfor kanskje enklest hvis du bare legger ett ben på bordet. Sørg for at du sitter godt og slapper av. Hold stillingen i noen få minutter, rundt to-tre minutter holder. Da skjer det spennende ting.

Prøv å si til deg selv, mens du sitter slik: «Jeg føler meg liten, svak og ynkelig.»

Var det vanskelig? Ja, de fleste opplever det slik. Når du setter kroppen i en stilling som ligner på en stilling der du føler deg sterk, selvsikker og mektig, påvirker du nemlig både hormoner og signalstoffer i hjernen, slik at du faktisk føler deg mer sterk, selvsikker og mektig.

Noe av det som skjer er at du får en reduksjon i stresshormonet kortisol. Det er gunstig å ha lavt kortisolnivå av flere grunner. Høyt kortisol gjør at du føler deg stresset og gir deg svakere immunapparat.

En annen ting som skjer når du sitter slik, er at nivået av testosteron øker. Testosteronet gjør at du føler deg sterkere og blir mer utholdende. (Mange kvinner som gjør skreveøvelsen første gang, blir redd for uønskede bivirkninger, men det er ingen grunn til bekymring. Tvert imot. Og vi får ikke bart av dette.)

Kombinasjonen av lavere kortisol og høyere testosteron gjør at du får mer energi og pågangsmot og blir bedre til å håndtere stress og risiko. Og mer fokusert og konsentrert.

En haug med kontrollerte undersøkelser, inkludert mine egne, viser også at en liten skreveøvelse som denne, har effekt i flere timer og gjør at du takler vanskelige situasjoner og mennesker på en bedre måte. Med andre ord får du en sterkere følelse av personlig makt og kontroll og også et bedre grunnlag for å bygge makt og kontroll gjennom bare en bitteliten øvelse.

Husk at øvelsen ikke er ment for å psyke ut andre. Den er ment for deg. Og for at du skal psyke deg selv opp. Poenget er heller ikke så sexy ut. Øvelsen tar seg definivt ikke like godt ut i alle sammenhenger. Så gjør den helst alene. Anbefales på morgenen og i lunsjpausen, hvis du har et par minutter for deg selv. Og rett før du skal inn i et vanskelig møte eller ta en telefonsamtale du har gruet deg til. (Du kan bruke mange andre varianter, men denne er garantert effektiv og grei å starte med.)

Du kan også forsterke effekten ved å si positive «makt»-ord til deg selv, som «sterk», «energisk», «aktiv», «mektig» og lignende. Og så anbefaler jeg å toppe av med et smil. Et smil har også direkte effekt på kropp og sjel. Og på andre mennesker. Så smilet kan du ta med deg når du er ferdig.

 

Lykke til!

/linda lai

(Opprinnelig publisert mai 2014.)

 

Tillegg: Les mer i min bok  «Makt og påvirkningskraft» (2014) – se egen fane om bøker.

_________

Hovedkilde knyttet til (endokrinologiske) effekter av (andre varianter) «power posing» :
Carney, D. R., Cuddy, A. J. C. & Jap, A. J. (2010). Power Posing: Brief Nonverbal Displays Affect Neuroendocrine Levels and Risk Tolerance. Psychological Science, Vol.21 Issue 10, p1363-1368.

 

Veien til Forbes Magazine

Jeg forsker på hva som får folk til å klikke. Ja, både på den ene og andre måten. Den ene måten er på nettet. Hva gjør at vi leser videre etter én nyhetsoverskrift, men ikke en annen? Hvorfor leser vi noen “tweets” og ikke andre? Hvorfor fanger noen annonser på Finn.no eller andre steder vår oppmerksomhet, men ikke andre? Hvorfor stopper vi opp ved bildet av én person, men ikke en annen? Hvorfor trigges vi av det noen skriver, men ikke av andre?

Når man skal forske på noe, er det ofte lurt å kjenne det på kroppen selv. Etter lang tids introvert motstand, kastet jeg meg derfor utpå med både tvitring og blogg for aller første gang i høst. Det har vært utrolig mye mer givende enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har møtt mange spennende mennesker og fått mange nye kontakter. Jeg har også fått enkel tilgang til masse informasjon jeg ikke ellers ville fått – ikke minst om fag. Og jeg har fått overraskende mye positiv og motiverende tilbakemelding på mine egne ting.

Jeg har brukt Twitter mye til å linke til artikler jeg selv eller andre har skrevet, og andre har tvitret videre. Det er kanskje én av forklaringene på at en av mine korte formidlingsartikler – om det jeg kaller målesyken i arbeidslivet – ble den mest leste i hele 2013 på BIs nettsider (BI Business Review). På ti på topp listen over mest leste artikler, var hele fire av artiklene mine; (1) Målesyken, (2) Mastersyken, (5) Skjulte beslutningsfeller, og (9) Være seg selv-syken.  Min fagprofil, med mange andre artikler, var også den mest leste i hele 2013.

Det finnes ikke noen bedre jule- eller nyttårsgave for en forsker enn at det man jobber med er interessant for andre!

Men det var ikke nok med det. Jeg har sammen med Audun Farbrot (proff forskningskommunikator på BI) forsket på hva som får folk til å klikke på Twitter og Finn.no. Og vi fant en masse spennende ting som vi skrev om i artikkelen “What makes you click?”. Den fikk vi publisert i det vitenskapelige tidsskriftet “Social Influence”.  Artikkelen har fått overraskende stor oppmerksomhet. Ikke bare i Norge, men i mange land. Den er omtalt i Forbes Magazine, i Le Mondes vitenskapssider, på Østerriksk radio og til og med på russisk! Journalen har til om med sendt ut en internasjonal pressemelding og gjort artikkelen gratis tilgjengelig ut februar, som et unntak.  Her er en norsk kortversjon: Hva får deg til å klikke?

I tillegg er jeg så heldig at jeg har blitt invitert til å skrive om ledelse i Dagens Næringsliv (der skrev jeg sist om deltidsfellen) og til å ha en egen spalte om makt og påvirkning i det nye www.Psykologisk.no som ble lansert 18. januar. I første utgave skrev jeg om at troen på saklige og gode argumenter ofte er for sterk.

Det er motiverende at små studier vi gjør her hjemme på berget er interessante også ute i den store verden. Og det er motiverende å bli lest, både her hjemme og internasjonalt. Og jeg har mer enn nok jeg gjerne vil skrive om i tiden fremover. Mer skal også komme her på bloggen.

Jeg klikker meg – nei, jeg mener gleder meg!

/linda lai

Hvorfor de beste gavene ikke kommer fra Onkel Skrue

I disse førjulstider er det mange som bruker mye tid og energi på å kjøpe gaver. Og når de er gang, er det mange som blir fristet til å kjøpe litt ekstra til seg selv også. Noen av gavene de gir bort har de kanskje aller mest lyst på selv. Noen er veldig rause og kjøper mange og gjennomtenkte gaver til andre og lite eller ingenting til seg selv. Mens noen kjøper lite til andre og veldig mye til seg selv.

Tenk deg at du er i en forretning og skal kjøpe en konfekteske. Ville størrelsen og prisen på esken du velger være den samme uansett om du skal kjøpe sjokoladen til deg selv eller en venn?  Noen kjøper definitivt en større eske til seg selv, mens for andre vil det være helt motsatt.

Tre amerikanske forskere med Derek D. Rucker* i spissen, har sett nærmere på hva som forklare disse forskjellene.  De gjennomførte fem eksperimenter der de så på hvor mye vanlige forbrukere kjøpte til seg selv versus andre i ulike typer situasjoner. Som ledd i eksperimentene utsatte de deltagerne for ulike typer instruksjoner og oppgaver som gjorde at noen følte at de hadde makt og kontroll der og da, mens andre opplevde avmakt og mindre kontroll over situasjonen. Og så skulle det handles.

Det som viste seg var at de personene som følte at de hadde makt og kontroll, brukte mer penger på seg selv enn andre, og gavene var større og flottere. Og vice versa. De personene som følte avmakt og mindre kontroll, brukte mer penger på andre og kjøpte større gaver til andre enn seg selv.

Men hvorfor er det slik? Er det kanskje fordi de som føler avmakt og liten kontroll kompenserer med å kjøpe mer til andre fordi det får dem til å føle seg vel og gjør dem glade? Men nei. Resultatene fra eksperimentene tyder ikke på det. Alle følte større glede etter å ha kjøpt noe til andre enn når de hadde kjøpt noe til seg selv. Men dessverre ble de ikke bare gladere og gladere jo mer de ga til andre.  Det ser derfor ikke ut som om det er størrelsen på gaven, men det å gi i seg selv som gir glede.

Men hva er da forklaringen? Er det kanskje at de som føler avmakt og liten kontroll, håper å få noe tilbake som er nyttig for dem? Heller ikke holder stikk. De som føler avmakt og lite kontroll gir mer til andre også når de må gi en anonym gave eller når de på forhånd vet at de ikke får noe tilbake fra den de gir til. De “avmektige” ser med andre ord ut til å være genuint sett rausere.

Rucker og hans kolleger gravde videre. Og det de fant, viser at personer som opplever makt og kontroll bruker mer penger på seg selv fordi makten de opplever også gjør at de får bedre selvfølelse og føler seg viktigere og mer unik som person.  Interessant nok føler de seg enda viktigere etter å ha gitt seg selv en gave. Og slik kan det fortsette.

Personer som derimot føler avmakt og liten kontroll vil føler seg derimot mindre viktige og unike og får en knekk i selvfølelsen. Avmakten gjør også at de føler seg mer avhengig av andre. Og resultatet blir at de tenker at andre er mer verd og fortjener mer enn det de selv gjør, både pengemessig og gavemessig.

Disse eksperimentene kaster lys over hvorfor de beste julegavene sjelden kommer fra familiens eller vennekretsens Onkel Skrue. Tvert imot kommer de mest gjennomtenkte gavene ofte fra folk som sliter, materielt eller psykisk, og som graver mye dypere i egen lommebok enn store ego som har nådd toppen av behovspyramiden.

Noe å tenke på, både når gavene skal handles inn og åpnes.

God jul!

/linda lai

PS. I min neste blogg, forteller jeg om hva som var årets julegave for meg som forsker.

(*Kilde: Rucker, D. D., Dubois, D., & Galinsky, A. D. (2011). Generous Paupers and Stingy Princes: Power Drives Consumer Spending on Self versus Others. Journal of Consumer Research, 37(6), 1015-1029. doi:10.1086/657162)