Mastersyken handler ikke om for høye forventninger

Den såkalte mastersyken provoserer mange. Særlig dem som lever av å forfekte at høy utdanning er viktigere enn riktig kompetanse.

Kommunikasjonssjef i Adecco, Anne-Stine Talseth, viser at hun dessverre ikke har forstått hva mastersyken egentlig handler om, når hun i DN 1. oktober (http://www.dn.no/talent/article2691796.ece) sier at det ut fra hennes erfaring ikke er noen mastersyke i Norge, men at mange nyutdannede derimot har altfor høye forventinger. Hun mener også at det ikke er noen «krise» om man føler seg overkvalifisert i sin første jobb.

Mange viser til “egne erfaringer” og “praksis” når de ikke liker forskningsfunn, det vil si konklusjoner trukket på grunnlag av store utvalg (mange tusen) og mer pålitelige målemetoder. Systematiske studier jeg og mine kolleger har gjennomført, og som er publisert internasjonalt, av flere enn 20 000 norske medarbeidere viser at svært mange ansettes i jobber der det slett ikke er behov for utdannelsen de har gjennomført. Og at svært mange gjennomfører etter- og videreutdanning som arbeidsgiver ikke har behov for.

Disse forskningsfunnene tyder absolutt ikke på at flertallet av nyutdannede har for høye forventninger. Men det er jo ikke overraskende at mange av dem som har for høye forventninger havner hos nettopp hos Adecco. De fleste nyutdannede, uansett nivå, ønsker jobber der de kan lære og utvikle seg. De fleste føler at de bare er i startgropen og har mye å lære. Og de vil ha utfordringer.

Hvis noen føler seg overkvalifiserte til sin aller første jobb, er det noe alvorlig galt. Og hvis de fremdeles, etter noen uker i ny jobb, føler seg overkvalifiserte, er det faktisk krise. Det finnes solid forskningsmessig dokumentasjon på at å være overkvalifisert (eller feilkvalifisert) har en lang rekke negative konsekvenser, både for medarbeideren selv, arbeidsgruppen og bedriften. Demotivasjon og frustrasjon, lavere innsats og ytelse, svekket mestringstro, økt sårbarhet for stresslidelser, økt fravær, svekket motivasjon for å hjelpe andre til å bli gode og til å være prososial og proaktiv, lavere fleksibilitet og høyere ønske om å slutte er noen av eksemplene. Effektene er store og alvorlige. Også rent økonomisk for bedriften det gjelder.

Forskning fra Norge og andre land, viser dessuten at medarbeidere som går i jobber de er overkvalifiserte for, får dårligere vurdering av fremtidige arbeidsgivere. Medarbeiderne selv mister også lett troen på egen kompetanse og mestringsevne. Erfaringer som overkvalifisert har dermed negative konsekvenser for fremtidig karriere.

Hvorfor i all verden skulle arbeidsgivere ønske å ansette overkvalifiserte medarbeidere? Jo, mener Talseth, og mange med henne, de som har høy utdannelse har vist at de kan tilegne seg ny kunnskap. Dette er en diskriminerende myte som bidrar til et sorteringssamfunn basert på utdanningsnivå fremfor riktig kompetanse. De som har aller høyest utdannelse velges ut, mens de med litt lavere sorteres bort. I praksis betyr dette at de som ikke har høy eller høyest utdanning, ikke får de mulighetene de fortjener. For de har jo ikke “lært å tenke” og “tilegne seg ny kunnskap”.

Svært mange uten høyere utdanning har selvfølgelig ingen problemer med å tilegne seg ny kunnskap, selv om den ikke nødvendigvis er basert på utdanning. Erfaring er heller ikke eneste alternativ. Mange studerer mye på egenhånd. De leser, lærer og utvikler seg. (De aller beste fagfolkene jeg kjenner på hhv makt/påvirkning og lederutvikling har ingen formell utdanning overhodet! Nysgjerrig på hvem det er?)

Uten papirer på høyere utdanning får mange svært kompetente medarbeidere ikke mulighet til å vise hva de er gode for. Derimot foretrekker mange arbeidsgivere og deres rådgivere å velge ut personer som går på tomgang, med de negative effektene det har.

Kjernen i mastersyken er at høy utdanning av mange regnes som viktigere enn riktig kompetanse. Og at de aller fleste fremdeles tror at all kompetanseutvikling bare gir positive resultater. Derfor er det mange som tror at det ikke spiller noen som helst rolle hvilken utdanning man tar, så lenge den er høyest mulig. Det faller på sin egen urimelighet.

Kompetanse handler om hva du er i stand til, det vil si hvilket potensial du har. Da er det om å gjøre å bruke utdannelsen og tiden det tar, til å bygge potensial innen de områdene det er mest behov for. Der utdannelsen bidrar til verdiskapning, både for hver enkelt, for bedriften og samfunnet.

I et veldig snevert perspektiv er det kanskje ingen krise om en enkeltperson må tåle å være litt overkvalifisert en kortere periode. Men dette er et altfor snevert perspektiv på det mastersyken egentlig handler om. Og ingen bør anbefales å ta en jobb de føler seg overkvalifisert for, med mindre arbeidsledighet er alternativet.

Min anbefaling, basert på forskning, og ikke ønsketenkning er:

Les mer i «Strategisk kompetanseledelse»: http://fagbokforlaget.no/?isbn=9788245014471

/Linda Lai

Posted on 2. oktober 2013, in Uncategorized and tagged , , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Du har jo helt rett. Det er middelveien som er løsningen. Mulighetene til og troen på masterutdanning eller annen høyere utdanning er ikke problemet. Vi har definitivt behov for mange med høyere utdanning. Men jeg er ikke sikker på at utdanning helt uomtvistelig har en egenverdi, under alle betingelser. Utdanning bør ikke bare være et mål i seg selv, men også anvendbar i størst mulig grad. Derfor bør vi fokusere mer på riktig kompetanse fremfor høyest mulig utdanning. I noen land, som Norge, er det mastersyke. I andre land, har man helt motsatt problem, at utdanningsnivået er altfor lavt. Vi har et luksusproblem her på berget, men undervuderer de negative konsekvensene, for enkeltpersoner, kolleger, arbeidsgivere og samfunn. Vi bør derfor skille bedre mellom mål og midler. Det er alle tjent med. Tusen takk for innspillet! /Linda Lai

  2. Dette ga meg mye å tenke på! Men finnes ikke en middelvei? Utdannelse bør være lysbetont, kapitaliserbart og samfunnsnyttig. I et grensesnitt kan man kanskje se for seg en tilnærming hvor men finner det nærmeste av alle tre? Det er vel uomtvistelig at en utdannelse har en verdi i seg selv, og det er like uomtvistelig at de fleste jobber krever riktig kompetanse tilpasset utfordringer i arbeidet?

Kommentar? Undertegn med fullt navn! Jeg er ikke anonym...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: