Gledene ved å være inkompetent

Det hevdes at dyr, i motsetning til oss mennesker, ikke egentlig tenker eller har selvbevissthet. Det er mulig dyr kommer til kort der. Men mange mennesker har også svært begrenset selvinnsikt. Ikke minst når det gjelder hva de kan og ikke kan. Det vil si hvilken kompetanse de har, i form av kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger.

Tendensen til å overvurdere seg selv og sin kompetanse er stor. De aller fleste mener selv at de er over gjennomsnittlig gode, uansett om det gjelder bilkjøring, evnen til å forstå humor, empatiske evner eller faglig dyktighet.  Rent statistisk er dette selvfølgelig helt umulig, men for hver enkelt av oss gir det en god følelse.

Mer interessant, og også mer skremmende, er det at tendensen til å overvurdere seg selv er spesielt sterk innen de områdene man har minst peiling. Når man har veldig liten kompetanse på et felt, er det aller vanskeligst å se hva man mangler. Med andre ord vet man ofte ikke at man ikke vet når man vet veldig lite. Ubevisst inkompetanse er en god betegnelse på det.  Når man er ubevisst inkompetent er det lett å tro at man er verdensmester.

Flere studier viser at de som er ubevisst inkompetente overvurderer seg selv og ytelsen sin. Og de undervurderer andre som har høyere kompetanse og høyere ytelse enn dem selv. De ubevisst inkompetente mangler derfor både kompetanse og innsikt i at de manger kompetanse.

Ubevisst inkompetanse fører derfor ofte også til at man er altfor sikker på egne vurderinger, det vil si blir såkalt overkonfident. Tendensen til å være overbevist om at man har rett, selv om man faktisk tar feil, er også størst for de områdene man har liten eller ingen peiling.

Den gode nyheten er at de ubevisst inkompetente – på et gitt område – fort blir bevisst inkompetente hvis de får litt mer kompetanse på området det gjelder. Overgangen fra ubevisst inkompetanse til bevisst inkompetanse er ekstremt viktig for mulighetene og motivasjonen til å lære og utvikle seg. Den bevisst inkompetente har begynt å få innsikt i hva han eller hun ikke kan noe om, og at det er mye å lære.  En som er virkelig lærelysten og kunnskapssugen, forblir bevisst inkompetent hele livet og synes det er motiverende i seg selv. Det er alltid noe mer å utforske, på ett eller annet område.

Men etter hvert som vi lærer mer og mer på et område, øker den bevisste kompetansen. Vi innser at vi har lært noe. Likevel undervurderer vi nesten alltid hva vi har lært. Kunnskapen vår er såkalt rekonstruktiv. Den forandrer seg hele tiden, etterhvert som vi lærer. Den kan sammenlignes med et vannglass. Når det vi kan på ett tidspunkt (det halvfullle glasset) blandes med det vi lærer (nytt vann som fylles i glasset), legger den nye kompetansen seg ikke som et tydelig, nytt lag oppå den gamle kompetansen. I stedet er det som når vi fyller på vann i glasset fra en kran.  Det nye vannet blander seg med det gamle. Da vet vi ikke lenger helt hva vi visste fra før, og hva vi fylte på. Alt virker logisk i lys av det vi vet nå. Og da er det lett å tenke at vi egentlig kunne det meste fra før. Akkurat den samme mekanismen forklarer såkalt etterpåklokskap.

Vannglass

Det siste trinnet i læringssyklusen, kalles ubevisst kompetanse. Noen kaller det den tause kompetansen. Den kompetansen det er vanskelig å sette ord på. Som vi ikke tenker over at vi bruker. Som vi kanskje har glemt at vi har lært. Ubevisst kompetanse utvikler seg når vi kan noe veldig godt. Når vi har øvd oss over lang tid. Når kompetansen blir selvfølgelig. Alle som har lært å kjøre bil, har opplevd det. Fra å stri med pedaler og girspak og diverse andre spaker, i tillegg til trafikkbildet. Hvor mye skal motoren egentlig riste før vi skal gire, lurer vi på i begynnelsen? Til å kjøre som om bilen er en forlenget del av kroppen.  Når det å skifte gir kommer automatisk. Og når det blir vanskelig å svare når nabojenta, som øvelseskjører, spør om hvordan du kjenner at “clutchen tar”.

Den aller mest verdifulle kompetansen vi har i arbeidslivet er ofte ubevisst, eller taus. Og derfor vanskeligere å dele med andre. Det innebærer at det kreves helt bevisste grep for å spre den verdifulle, ubevisste kompetansen mellom medarbeidere i en organisasjon. Vi kan ofte mer enn vi vet.

Hva er så idealtilstanden for hver og en av oss? Jeg vil si: Sats på bevisst inkompetanse! Den oppnår du best ved å lære litt på mange områder og kjenne etter hva som trigger lærelysten mest. Er du lærelysten, går resten går av seg selv. Tenk på glasset som uendelig stort. Det er alltid plass til mer. Hva dyrene tenker, er det vanskelig å si noe sikkert om, men mange av dem synes alt nytt er spennende. Og det kan vi lære av.

Inkompetent hilsen,
Linda Lai

(Det finnes en rekke studier som belyser det jeg nevner over. Les gjerne mer i bøkene mine “Strategisk kompetanseledelse” og “Dømmekraft”: https://lindalaiblog.wordpress.com/boker-4/. Se også http://en.wikipedia.org/wiki/Dunning%E2%80%93Kruger_effect om den såkalte Dunning-Kruger-effekten, som viser til effektene av ubevisst inkompetanse.)

Posted on 27. oktober 2013, in Uncategorized and tagged , , , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink. 14 kommentarer.

  1. Veldig spennende innlegg som belyser en ny vinkel mot mange områder. Synes jeg kan kjenne det igjen i ledelse/ny-i-jobben – bratte læringskurver og veldig frustrerende følelse av bevisst inkompetanse (vanskelig å være utadvendt og «gallionsfigur» i den fasen). Samtidig kjenner jeg også igjen møtet mellom den mer ydmyke akademikeren og den svært selvbevisste ufaglærte. Det er mange logiske forklaringer bak vår adferd, som kan forklares med situasjonen der og da. Dette er en nøkkel. Kan ikke la være å koble det til noe som ble sagt på Skavlan i går – en svensk neandertalerforsker der – at mennesket skiller seg fra apene og trolig skilte seg fra de øvrige neandertaler og floriner-«menneskene» ved at foreldrene aktivt lærer bort til barna. Denne nysgjerrigheten er et definitivt trekk ved mennesket, som vi ikke må legge lokk på.

    Jeg skal kjøpe boken din, men har lyst til å stille et spørsmål: Hva er beste mottrekk i møte med ubevisst inkompetente mennesker (med stor mestringsfølelse)..? Det kan være tøfft å argumentere mot en uvitende «omverden», og hvordan skille mellom dette dilemmaet uten å bli for lite tilpasningsdyktig? Det er mulig et spørsmål som er større enn et kort svar – her strever alle som må tilpasse seg kunder og politiske stemmer, men også i mindre dialoger..

  2. Veldig godt skrevet, og beskriver temmelig presist min egen faglige utvikling.
    Setninger som «Med andre ord vet man ofte ikke at man ikke vet når man vet veldig lite.» er både artige og altsigende og gjorde at innlegget ble lest med anerkjennende smil.

    Når jeg var ferdig med min bachelor og startet som nyutdannet ingeniør for 20 år siden, så gikk hverdagene som en lek, jeg hadde i egne øyne full kontroll og løste oppgaver på strak arm.

    I løpet av disse årene har jeg tatt en del tilleggsutdannelse og mye kunnskap er også tilkommet gjennom yrkesutøvelse. På bakgrunn av min kunnskap så jeg etterhvert utfordringer og hensyn som måtte tas i mangt og mye, og ting som tidligere ble banket igjennom med største selvfølgelighet ble sett i et helt nytt lys.
    Det i seg selv er en utfordring, for omgivelsene skjønner gjerne ikke problemstillingene eller sågar at det finnes en slik problemstilling.
    (I dag grøsser jeg over enkelte av mine tidligere løsningsvalg, og en del ting har jeg sett meg nødt til å rette opp.)

    Jeg hadde en periode hvor jeg spurte meg selv om jeg var på ville veier, siden jeg følte at jo mer kunnskap jeg tilegnet meg, jo mindre behersket jeg. Ettersom jeg følte at min kompetanse etterhvert var mer enn tilstrekkelig i forhold til min kundegruppe og mine fagfelt, så valgte jeg derfor bevisst å begrense min iver etter å søke svar på min inkompetanse …simpelthen for ikke å ende opp som en teoretiker med beslutningsvegring ;-)

    I dag er heldigvis min kunnskap i ferd med å bevege seg fra bevisst kompetanse til ubevisst kompetanse …og hverdagens behagelige tilværelse er snart tilbake. Forskjellen er at jeg nå ihvertfall har langt mindre potensiale for å gjøre feil valg, og at det også ligger en god porsjon kvalitetssikring i min undertrykte bevisste inkompetanse.

  3. Hei, Jane Eikeland. Tusen takk for hyggelig kommentar. Jeg er enig med deg, som med en tidligere kommentator, i at den bevisste inkompetansen kan være truende for mange. Mange opplever dette tidlig i en læringsprosess. Dette ser jeg på mange av mine studenter, ikke minst dem som har vært borte fra studenttilværelsen noen år og setter i gang med etter- og videreutdanning. Ydmykheten er oftere større da enn i tidlige studieår, uten at jeg vil generalisere. Men uansett gjelder det å fokusere på små skritt og på å gi dem som skal lære mestringsmuligheter de kan håndtere og som oppleves som motiverende. De bratteste læringskurvene er ofte frustrerende og tildels angstfylte. De slakeste er ofte altfor behagelige og trygge. Utfordringen er å finne en balanse, som du sier.

  4. Dette er et velskrevet og spennende innlegg. Jeg oppfatter det som at du her setter fokus på to hovedgrupper kompetanse. Den ene kompetansen handler om å se sin egen utilstrekkelighet innenfor ulike områder, den andre kompetansen er den implisitte kompetansen individet innehar, men som det mangler kompetanse til å definere.

    Å være bevisst sin egen inkompetanse vil sikkert for mange utgjøre en drivkraft for å søke mer kunnskap. Det er jo et velkjent ordtak som lyder: «Jo mer du lærer, jo mer innser du at du ikke kan». Selv om dette, som nevnt, ofte vil drive oss videre i søken etter svar, så gjelder dette absolutt ikke alle. Noen vil, tvert imot, bli fullstendig handlingslammet av en slik erkjennelse og miste ethvert mot til å fortsette.

    Så, jeg skulle ønske det fantes en formel som kan aktivere troen på at alle kan øke sin egen kompetanse.

    Jeg gleder meg til å følge med på bloggen din framover.

    Hilsen Jane

  5. Hei Hans C. Ja, dette sitatet illustrerer nettopp at Hein innser verdien av bevisst inkompetanse! Takk!

  6. Hei Mr. Lie. Liker formuleringen din om at «jeg er … selvfølgelig for meg». Flere burde tenke over det.

  7. Takk, Tim Mathiesen! Godt poeng!

  8. Jeg tenkte litt tilbake på hva jeg har ofte opplevd i arbeidslivet, -at en ledelse har tatt en beslutning eller satt i gang et prosjekt basert på hvordan de TROR virkeligheten er ut fra deres logiske tankegang, -uten å gidde å sjekke fakta eller høre nevneverdig på dem som faktisk kan noe om det de tror.

    Og som kjent er virkeligheten som oftest ikke det man tror den er.

  9. For jeg som skal soeke paa jobb snart for a flytte hjem til Norge er dette godt aa tenke paa. Naar jeg proever aa skrive CV er det vanskelig for meg aa snakke om hva for slags kunnskap jeg har, fordi jeg er nemlig selvfoelgelig for meg.

  10. Piet Hein (Kumbel) sa en gang: «At vide hva man ikke ved, er dog en slags allvidenhed» !

    HCH

  11. Tusen, tusen takk! Så hyggelig! Det er leserstorm på bloggen! Mange tusen lesere. Og selvfølgelig rekord!

  12. Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

  13. Hei og takk for hyggelig tilbakemelding! Helt enig med deg i at kompetansearbeid er utfordrende. Og at bevisst inkompetanse kan gi lavere mestringsfølelse en stund. Men det er jo et vesentlig mindre problem enn ubevisst inkompetanse, der inkompetanse parres med altfor høy mestringsfølelse. Da kan det gå veldig galt. Målet må være at alle tenker som deg, dvs setter pris på å lære hele tiden.

    /Linda Lai

  14. Glimrende innlegg!
    Kanskje er idealet bevisst inkomptanse, men kanskje det også kan være en kjempeutfordring til tider?
    Et eksempel er nyansatte hos oss som går gjennom en fem-ukers opplæring. Der aner de fred og liten fare som ubevisst inkompetente, men jo mer man lærer jo flere spørsmål dukker opp. Dermed blir det en ganske tøff overgang, og kanskje overveldende når man blir bevisst sin inkompetanse. Der man en periode føler mestring, vil mestringsfølelsen brått bli borte. -Hverfall en kort stund.

    Men når man er i den daglige driften så er jeg skjønt enig. Man bør alltid være bevisst sin inkompetanse. Jeg er glad jeg lærer noe nytt hver dag jeg er på jobb!

Kommentar? Undertegn med fullt navn! Jeg er ikke anonym...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: