Bloggarkiv

Pink it up!

I sin nye bok «Rosa er den nye pønken», spør Kathrine Aspaas om hva det er med rosa. Hvorfor er fargen rosa blitt symbol på alt som er fjollete og useriøst?

005

Rosa blir sett på som en jentefarge og assosieres med småjenter som vil leke prinsesse og voksne jenter som lager rosablogg. Rosa symboliserer for mange motsatsen til seriøsitet, profesjonalitet og kompetanse. Rosa er romantikkens og kjærlighetens farge. Man «svever på en rosa sky» – av lykke. Rosa assosieres med lek og tull, og er noe for forelskede vimsehoder. Mørkeblått og sort er derimot symboler på alvor og seriøsitet, for kloke og rasjonelle hoder.

Og sånn har det blitt. Men rosa har ikke alltid vært en jentefarge. Inntil 1940-tallet var det en guttefarge. Og blått var en jentefarge. Så erobret kvinner det maskuline rosa, som idag har blitt symbolet på noe ultrafeminint.

Da jeg fortalte noen venner og kolleger at jeg skulle holde et lite innlegg om «rosa» på boklanseringen til Kathrine Aspaas, møtte jeg løftede øyenbryn og litt nervøs latter.

– Du er jo ikke spesielt rosa, Linda, sa en venn.

– Haha, rosa er det siste jeg forbinder deg, sa en venninne.

– Nå har jeg kjempet innbitt mot rosa på hjemmebane i mange år, sa en kollega.

– Kan vi ikke heller snakke om orange?, sa en på Twitter.

Selv har jeg innsett at er jeg er litt skap-rosa. Å ta på meg en rosa bluse når jeg holder foredrag for ledere, sitter langt inne. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har gjort det. Bedre å safe med noe sort og myndig. Men utenom jobb er det annerledes. Flere av favorittplaggene mine der er dyp rosa, blant annet en treningsbukse og flere topper og bluser. Jeg synes jeg var modig første gang jeg la ut et bilde av meg selv i en rosa bluse på Twitter.

 

003

– Var ikke det der bildet litt vel søtt da, Linda?, spurte en kollega. Og jeg ble litt i tvil.

Alle kommentarene og min egen skap-rosa tilværelse, fikk meg til å bli nysgjerrig på hva rosa egentlig gjør med oss. Hvordan reagerer vi på rosa hvis vi skreller bort flest mulig av fordommene og stereotypiene fargen er assosiert med? For vi vet at farger i seg selv gjør noe med oss.

En måte å teste effekten av rosa – og andre farger – er å male en vegg eller to i et rom. Det er en annen og mer nøytral tilnærming enn å tvinge noen til å ta på seg noe i rosa, kanskje mot sin vilje.

Flere forskere gjort nettopp det; malt vegger for å teste effekten av farger eller latt folk stirre en stund på et ark med en gitt farge. Noen har også bedt folk om å forestille seg en farge. Forskningen på rosa er ikke så omfattende, men likevel tankevekkende. Her er noe av det jeg fant ved å søke i forskningsdatabasene, veldig enkelt gjengitt:

  • Voksne blir vanligvis mindre stressede i rosa rom, og mer stressede i røde rom.
  • Barn blir vanligvis gladere og fysisk sterkere i rosa rom, mens det motsatte skjer i et blått rom.
  • Både fengselsfanger, psykiatriske pasienter og studenter blir vanligvis mindre aggressive og mindre voldelige av fargen rosa.
  • Rosa demper ofte appetitten og sultfølelsen.

Alt dette er jo gode nyheter for alle som liker rosa. Og alle disse virkningen kommer via endringer i hormoner og signalstoffer i hjernen. Farger har ulike bølgelengder som påvirker oss. Farger har en bio-kjemisk effekt. Farger med lang bølgelengde, som blårosa, gjør oss mer fornøyde og mindre stressede enn farger med kort bølgelengde, som rød og orange. Rosa i litt dype varianter har en dempende effekt på stresshormoner og en positiv effekt på gladstoffer i hjernen.

Farger påvirker også hvor godt vi tenker. Rødt, for eksempel, er ikke en smart farge å bruke hvis man vil gjøre det godt på en krevende test, f.eks. en hukommelsestest eller IQ-test. Rødt får varsellampene til å gå i hjernen og trigger en ubevisst trang til å komme unna det man står oppe i. Man bør derfor være forsiktig med å bruke rødt i settinger der man skal studere, lære eller prestere på krevende kognitive (tankemessige) oppgaver.

Men ikke alle undersøkelser viser de samme resultatene når det gjelder rosa. Det kan ha sammenheng med hvilken nyanse av rosa som er brukt, selve undersøkelsesopplegget og/eller hvem man har testet. Rosa finnes i alle nyanser fra lys blekrosa til dyp, mørk lillarosa. De sterke og dype fargevariantene har størst effekter på følelser og reaksjoner. En dyp lillarosa har større beroligende effekt enn en blek pudderrosa. Og mørke farger gjør at vi føler oss sterkere og tryggere, ikke minst i sosiale settinger. Derfor er det ikke overraskende at mørke farger som mørk blått, mørk grå og sort er foretrukket av mange i jobbsammenheng.

I de fleste undersøkelsene av effektene av rosa, er det brukt en spesiell type rosa som kalles Baker-Miller Pink. Den ser slik ut:

Baker Miller Pink
Fargen ser kanskje ikke så ille ut. Men i store doser kan den bli i meste laget for noen. Se for deg et helt rom i denne fargen.

9f35efe38ac865f20c4cd581eebbf9f3

(Bildet er lånt fra colormatters.com)

Kanskje ikke så overraskende at de mannlige fangene i ett av fengslene ble så irriterte at de forsøkte å skrape den rosa fargen av veggen med neglene. Det er ikke godt å si hvorfor, men kanskje ble de provoserte av at fargen virket på dem i en retning de ikke ønsket.

Likevel, for de fleste er rosa ikke en farge de forbinder med hverken aggressivitet, angst eller depresjon. Se deg rundt, på gaten og på nettet, og ta en kikk på dem som har valgt å kle seg i en klar og sterk rosafarge. Ser de ikke ofte glade og fornøyde ut? Ser de ikke ut som folk som vil noe og fikser det?

Rosa er en gladfarge og ikke en farge du velger å kle deg i for å understreke at du er deprimert eller full av angst. Å «føle seg blå» eller «å se sort på det» er en helt annen sak.

Nei, da går jeg heller for rosa – en dyp og sterk rosa. En glad og energisk rosa. Og jeg oppfordrer alle til å teste ut det samme, både kvinner og menn. Og ikke minst menn. For – hallo (!) – hva er vel mer sexy enn en mann i en dyprosa skjorte? Og hvis det blir for skremmende, går det jo an å begynne i det små med et rosa slips.

Det er på tide å tone ned det velkjente «Pimp it up» – og heller gå for «Pink it up!»

pink tie

(Bildet er lånt fra: gentlemanjoe.com/blog/pink-ties-for-real-men/)

PS: Se mitt innlegg på boklanseringen her, i dette youtube-klippet. Jeg kommer rett etter Kristin Halvorsen, som snakker om «gærne damer» – morsomt.

PS2: Send meg gjerne bilder av noe rosa som gjør deg glad – så legger jeg ut her.

/Linda Lai

15. september 2015

Smiger er undervurdert

Hva fungerer egentlig best når vi skal påvirke andre? Overbevise eller overtale dem? Få dem til å gjøre det vi mener er det riktige og viktige? Saklige argumenter er vel best? Og det som brukes aller mest?

Nei, det er nok (enda) en myte. Smiger derimot. Smiger er den mest utskjelte og uakseptable av alle teknikker for påvirkning. Og den aller mest effektive i veldig mange situasjoner. Enten vi liker det eller ikke. Men smiger har et ufortjent dårlig rykte.

Smiger har mange negative synonymer som smisk og ryggslikking. Smiger blir av de fleste sett på som en uærlig og også urettferdig måte å oppnå fordeler på. Men smiger er undervurdert, både for den som smigrer og den som blir smigret.

Vi som forsker på smiger, skiller mellom tre måter å smigre på. Den ene måten å smigre på, er å rose og gi komplimenter. “Virkelig bra jobbet!”  “Du vet åpenbart hva du snakker om!” “Jeg er glad for å kunne jobbe sammen med deg!”

Den andre måten er å si seg enig i noe den andre sier. “Godt poeng!” “Der er vi helt enige!”

Og den tredje måten å smigre på er å gi eller tilby seg å gi hjelp eller assistanse på en måte som er verdifull for den andre. “Bare si fra hvis det er noe jeg kan gjøre.” “Jeg vet om en som kan fikse det der for deg.” “Jeg tror jeg har en løsning.”

Alle disse variantene av smiger kan brukes på mange forskjellige måter. I den ene ytterenden har vi smiger som er fullstendig falsk og løgnaktig. I den andre enden finner vi smiger som er ekte og genuin. Vi forbinder begrepet smiger helst med det første. Men smiger kan også være konstruktiv og gavne begge parter.

De som er aller dyktigst til å smigre andre, er svært selvbevisste og ser muligheter til å bruke smiger til egen og andres glede. De beste smigrerne er ofte ikke interessert i å føre andre bak lyset, men har innsett at det kan skape bedre relasjoner og et bedre samarbeidsklima om man gir noe til andre gjennom komplimenter, støtte og hjelp. For den som får smiger, er det positivt så lenge smigeren oppleves som ekte. Hvem vil vel ikke ha komplimenter, støtte og hjelp?

Smiger er i sin essens anerkjennelse av den andre. Smiger kan være til hjelp, glede og nytte for andre. Og smiger som oppfattes som ekte, kan ha stor psykologisk verdi for den som blir smigret. Smiger kan øke selvtilliten, selvfølelsen, motivasjonen og gleden over å samarbeide med andre.

Nettopp derfor ligger det så store potensielle gevinster i å bruke smiger på en god måte. Smiger kan gi et bedre samarbeidsklima fordi den som blir smigret føler seg mer vel og opplever anerkjennelse fra en annen person. Det er også lettere å like og føle tillit til personer som gir oss anerkjennelse enn personer som er fiendtlige og viser forakt eller mistillit.

Derfor er det ikke så overraskende at de som er gode til å bruke de tre formene for smiger, lettere blir likt, lettere får folk til å gjøre som de vil, lettere bygger et godt samarbeidsklima, lettere får høyere lønn, og lettere får gode karrieremuligheter. Og lettere blir elsket. Blant mye annet. Forutsetningen er selvfølgelig at smigeren blir oppfattet som ekte.

Sosialpsykologen Robert Cialdini (2008) er i boken «Influence» opptatt av hvordan man kan bruke smiger for å skape en form for psykologisk takknemlighetsgjeld. Og smiger i form av komplimenter kan faktisk fungere uten at vi tror helt på det.

Den amerikanske organisasjonspsykologen Adam Grant er en annen som er opptatt av verdien av å gi noe til andre. Han har kalt en av sine bøker “Give and Take” (2012). Det høres unektelig ut som gammelt nytt. Men det er grunn til å lytte. Grant er en ung, akademisk superstjerne som lever det han lærer (bort).

Grant skiller mellom tre typer medarbeidere (og ledere); “givers”, “takers”, og “matchers”. Giverne gir uten å forvente noe til gjengjeld. De er motivert av å hjelpe andre og opplever en psykologisk tilfredsstillelse når de gjør det. Vi finner mange givere både blant dem som ikke lykkes så godt på jobb og blant dem som virkelig lykkes godt. Grant er derfor opptatt av hva som skal til for at de som gir, ikke utsletter seg selv og blir lite produktive. De som gir og som lykkes gjør nemlig tre viktige ting: De gir først og fremst når de ser at noe er nyttig for andre, og ikke basert på andres følelser eller egen skyldfølelse. De styrer tiden sin godt og er ikke alltid tilgjengelige. Slik sørger de for å få gjort jobben sin. Og sist, men ikke minst, er de også flinke til å be andre om hjelp når de selv trenger det.

Et viktig skille mellom de som bare gir og “matcherne”, er at sistnevnte gir, men er instrumentelle i sin måte å gi på. De gir for å få. Og de gir når de tror det er gode muligheter for å få. Men “takers” derimot, vil bare ta og få, uten ønske eller vilje til å gi noe igjen. Dem lønner det seg å styre unna, enten man bare ønsker å gi eller smigre, eller begge deler.

Gode smigrere er først og fremst “matchers”, ikke uselviske givere. Smiger er i sin essens instrumentell raushet. Smiger har et formål ut over det å være hyggelig. For eksempel å oppnå påvirkningskraft.  Men smiger er ikke bare å ta. Kanskje lykkes ikke smigrerne alltid med det de egentlig ønsker å oppnå, men de har likevel gitt noe. Og det kan ha en egenverdi, både for den som blir smigret og den som smigrer. Grant er opptatt av å vise at det lønner seg å gi og være raus. Det lønner seg på bunnlinjen, i følge oversiktsstudier fra flere tusen bedrifter i alle slags bransjer, også offentlige. Bevissthet rundt det å gi og være raus – for eksempel ved å gi komplimenter, si seg enig og tilby hjelp og støtte – kan derfor være nyttig på mange måter.

Vår egen Kathrine Aspaas, siviløkonom og journalist, har samme poeng i sin bok og prosjekt “Raushetens tid”. Raushet lønner seg. Hun var til og med ute med dette budskapet helt på egne ben, før den amerikanske superstjernen Adam Grant nådde et bredt publikum. Når man leser dem begge, kan man ikke unngå å innse at raushet lønner seg. Og da er man jo i prinsippet instrumentell. Det vil si en smigrer.

Jeg for min del  er nok ofte et lettlurt offer for gode smigrere. Og  det har jeg tenkt å fortsette med. Det føles jo bra. Jeg liker at kolleger og andre prøver å smigre meg. Selvfølgelig gjør jeg det! Det er mye bedre enn å være skeptisk og kynisk og «disse» seg selv og andre. Men jeg har også tenkt å øve meg på å bli mye flinkere til å være raus og smigre andre, både for min egen del og andres. Der har jeg veldig mye å gå på. (Det er nok derfor dette opptar meg.)

/Linda Lai

(Innlegget over er en uredigert smakebit fra manus til en bok om makt og påvirkning som kommer på Cappelen Damm Akademisk våren 2014. Flere smakebiter kommer fremover, blant annet om hvorfor gode argumenter ofte ikke fungerer så godt.)