Bloggarkiv

Les utdrag fra boken «Makt og påvirkningskraft»

Psykologisk.no, som er et gratis, nettbasert tidsskrift for psykologi, har lagt ut et (noe redigert) utdrag fra den siste boken min, Makt og påvirkningskraft.

Utdraget handler om hva makt gjør med oss, på godt og vondt.
Les utdraget her:

Du kan også lese mer om boken, inkludert omtaler, på bokens hjemmeside hos forlaget, Cappelen Damm Akademisk. Der kan du også bestille, enten du foretrekker papirbok eller ebok.

(Boken kommer også snart på svensk.)

Makt og påvirkningskraft - omslag

 

Håper du  synes stoffet er spennende.

/Linda Lai

 

Smil – og verden smiler tilbake? :-)

Smilies x 3

Jeg forsker på mye spennende. De siste par årene har jeg blant annet sett nærmere på bruk av såkalte smilefjes i jobbkommunikasjon, og hvordan folk reagerer bevisst og ubevisst når de mottar meldinger med slike symboler.

Mandag den 14. august hadde jeg en gjestekommentar i Dagens Næringsliv, der jeg skrev litt om dette. Jeg gjengir artikkelen under. Den vakte stor debatt, ikke minst i sosiale medier som Twitter.

Ikke alle liker det jeg finner, nemlig at bruk av smilefjes kan ha negative utslag. De håper og tror at det alltid er bra å slenge på et smilefjes. Det kan vel ikke skade å smile, kan det? Og mange er opptatt av at måten vi ser på smilefjes og lignende symboler (emotikons) er i endring. At de unge i dag har et helt annen måte å kommunisere på, og at emotikons i stadig større grad erstatter ord i kjapp kommunikasjon på f.eks. sms. Og atter andre (veldg mange) snakker om bruk av emotikons i helt andre sammenhenger enn jobb.

Jeg ser derimot på hvordan folk reagerer på smilefjes (og lignende) nå for tiden, og i Norge. Jeg studerer de helt ubevisste reaksjonene, som folk ofte ikke er klar over selv. Dette gjør jeg gjennom å gjennomføre såkalte kontrollerte eksperiment, der jeg ikke spør folk om hvordan de tror de vil reagere, men tester hvordan de faktisk reagerer. Ingen som er med på eksperimentene blir bedt om å sammenligne meldinger med og uten smilefjes. Hver deltager ser bare én variant. Jeg ser også på smilefjes (og lignende) bare i jobbsammenheng. Reaksjonene kan være helt annerledes i andre sammenhenger.

Selv velger jeg å bruke smilefjes både i sms og på Twitter, så lenge jeg synes det passer. Men i mer formelle jobbsammenhenger er jeg tilbakeholden. Smilefjes hører vel neppe hjemme i en kontrakt. Eller i legejournaler og politirapporter, selv om noen forteller om eksempler også på det. For å lykkes med kommunikasjon, må man ta hensyn til både settingen og mottakeren. Det finnes ingen fasitsvar, og folk reagerer forskjellig. Mine – og andres – studier – viser derfor at bruk av smilefjes er risikosport. Spesielt overfor noen du ikke kjenner.

Jeg forsker også videre på både smilefjes, surefjes, utropstegn, staveleif og andre språklige noter og unoter, så det kommer mer. (Har du forslag til ting jeg og studentene mine bør forske på, tar jeg gjerne i mot forslag. Bruk for eksempel kommentarfeltet nederst.)

Her er et øyeblikksbilde og noen eksempler basert på de eksperimentene jeg har gjennomført de siste par årene. Vil du lese mer, finner du mer stoff om dette og mye annet om kommunikasjon og påvirkning i min helt ferske bok: Makt og påvirkning; Hvordan få gjennomslag på jobben.  Og vil du være med på boklanseringen, har du fremdeles mulighet til å melde deg på her.

Her kommer min gjestekommentar fra DN:

 

Smilefjes er risikosport  :-)

Statens lånekasse er bare en av mange bedrifter som har begynt å krydre sin kundekommunikasjon med smilefjes, i alle fall på Twitter. Skatteetaten bruker hjertetegn på Twitter.

Stadig flere medarbeidere bruker smilefjes og lignende tegn som skal illustrere følelser når de kommuniserer med hverandre og med kunder. Noen slenger på et smilefjes for å virke blide og tilgjengelige. Andre bruker smilefjes for å glatte over et negativt budskap. Noen bruker smilefjes når de ber om en tjeneste. Og mange legger til et smilefjes fordi de synes de må.

Eksperimenter med smilefjes

Smilefjesene er så mange og så vanlige at en sms eller epost uten et smilefjes lett kan bli oppfattet som litt brysk. Men er det alltid lurt å bruke smilefjes? Jeg har sett nærmere på det i mange eksperimenter fra arbeidslivet her i Norge.

Flere eksperimenter viser at bruk av smilefjes er risikosport, spesielt hvis man ikke kjenner den man smiler til. Bruk av smilefjes gjør at man ofte blir sett på som mindre kompetent og mindre profesjonell. For eksempel blir jobbsøkere som bruker smilefjes i eposter til potensielle arbeidsgivere, sett på som hyggeligere, men også som mindre profesjonelle og mindre aktuelle for jobben de søker på.

Virker mindre kompetent

En person som tilbyr tjenester til nye kunder, bør også være forsiktig med smilefjesene. Når unge studenter fikk se en epost fra en mulig ny tannlege, syntes de at tannlegen virket mindre kompetent og var mindre aktuell om han brukte smilefjes i eposten. Studenter som leste en helt identisk epost fra samme tannlege, men uten smilefjes, var vesentlig mer positive, både til tannlegens kvalifikasjoner og til å bruke tannlegen.

Flere andre eksperimenter tyder på at ledere og medarbeidere som bruker smilefjes i epost til hverandre, blir sett på som mindre kompetente og mindre profesjonelle, spesielt hvis de ikke kjenner hverandre så godt fra før.

Det er også risikabelt å slenge på et smilefjes når man ber noen om en tjeneste. Når eposter med spørsmål om hjelp inneholder et par smilefjes, synes mottageren det er mye mer naturlig å be om en gjentjeneste. Det ser ut til at smilefjeset gjør det enda tydeligere at senderen ber om noe. Senderen mente kanskje at smilefjeset bare skulle blidgjøre mottageren.

Menn mer negative enn kvinner

Menn reagerer typisk mer negativt på smilefjes enn kvinner. Mannlige kunder som mottok en kundeundersøkelse med smilefjes, ga bedriften dårligere vurdering enn når de fikk samme undersøkelse uten smilefjes. For kvinnelige kunder var det motsatt.

Den samme tendensen viser seg i jobbsøknader. En kvinnelig arbeidssøker som brukte smilefjes i en epost, ble vurdert som mindre sympatisk av mannlige arbeidsgivere og mer sympatisk av kvinnelige arbeidsgivere.

Mannlige jobbsøkere som brukte smilefjes, fikk dårligere vurdering på kompetanse og profesjonalitet både av kvinnelige og mannlige arbeidsgivere. Og mannlige jobbsøkere som brukte smilefjes og ble vurdert av mannlige arbeidsgivere, kom aller dårligst ut. Disse eksperimentene viser at menn og kvinner fortolker smilefjesene – og intensjonene bak bruk av smilefjesene – forskjellig.

Vær varsom med smilefjes på jobb

Når vi snakker med dem som har deltatt i eksperimentene, tror de ofte at vi har funnet noe helt annet enn det vi faktisk har. Folk flest tror at de vet hvordan de reagerer. Men de tar ofte feil. Ellers ville de vel neppe brukt smilefjes og lignende symboler så ofte som de gjør.

Mye tyder på at smilefjes og lignende symboler, har en ubevisst, negativ effekt, spesielt i jobbsammenheng. Derfor bør de brukes med varsomhet. Jeg for min del betakker meg for smilefjes og hjertesymbol fra Skatteetaten. Men ha en fin uke dere! :)

Kilde:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 18. august 2014. Den er også gjengitt på BIs nettsider

 

Gledene ved å være inkompetent

Det hevdes at dyr, i motsetning til oss mennesker, ikke egentlig tenker eller har selvbevissthet. Det er mulig dyr kommer til kort der. Men mange mennesker har også svært begrenset selvinnsikt. Ikke minst når det gjelder hva de kan og ikke kan. Det vil si hvilken kompetanse de har, i form av kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger.

Tendensen til å overvurdere seg selv og sin kompetanse er stor. De aller fleste mener selv at de er over gjennomsnittlig gode, uansett om det gjelder bilkjøring, evnen til å forstå humor, empatiske evner eller faglig dyktighet.  Rent statistisk er dette selvfølgelig helt umulig, men for hver enkelt av oss gir det en god følelse.

Mer interessant, og også mer skremmende, er det at tendensen til å overvurdere seg selv er spesielt sterk innen de områdene man har minst peiling. Når man har veldig liten kompetanse på et felt, er det aller vanskeligst å se hva man mangler. Med andre ord vet man ofte ikke at man ikke vet når man vet veldig lite. Ubevisst inkompetanse er en god betegnelse på det.  Når man er ubevisst inkompetent er det lett å tro at man er verdensmester.

Flere studier viser at de som er ubevisst inkompetente overvurderer seg selv og ytelsen sin. Og de undervurderer andre som har høyere kompetanse og høyere ytelse enn dem selv. De ubevisst inkompetente mangler derfor både kompetanse og innsikt i at de manger kompetanse.

Ubevisst inkompetanse fører derfor ofte også til at man er altfor sikker på egne vurderinger, det vil si blir såkalt overkonfident. Tendensen til å være overbevist om at man har rett, selv om man faktisk tar feil, er også størst for de områdene man har liten eller ingen peiling.

Den gode nyheten er at de ubevisst inkompetente – på et gitt område – fort blir bevisst inkompetente hvis de får litt mer kompetanse på området det gjelder. Overgangen fra ubevisst inkompetanse til bevisst inkompetanse er ekstremt viktig for mulighetene og motivasjonen til å lære og utvikle seg. Den bevisst inkompetente har begynt å få innsikt i hva han eller hun ikke kan noe om, og at det er mye å lære.  En som er virkelig lærelysten og kunnskapssugen, forblir bevisst inkompetent hele livet og synes det er motiverende i seg selv. Det er alltid noe mer å utforske, på ett eller annet område.

Men etter hvert som vi lærer mer og mer på et område, øker den bevisste kompetansen. Vi innser at vi har lært noe. Likevel undervurderer vi nesten alltid hva vi har lært. Kunnskapen vår er såkalt rekonstruktiv. Den forandrer seg hele tiden, etterhvert som vi lærer. Den kan sammenlignes med et vannglass. Når det vi kan på ett tidspunkt (det halvfullle glasset) blandes med det vi lærer (nytt vann som fylles i glasset), legger den nye kompetansen seg ikke som et tydelig, nytt lag oppå den gamle kompetansen. I stedet er det som når vi fyller på vann i glasset fra en kran.  Det nye vannet blander seg med det gamle. Da vet vi ikke lenger helt hva vi visste fra før, og hva vi fylte på. Alt virker logisk i lys av det vi vet nå. Og da er det lett å tenke at vi egentlig kunne det meste fra før. Akkurat den samme mekanismen forklarer såkalt etterpåklokskap.

Vannglass

Det siste trinnet i læringssyklusen, kalles ubevisst kompetanse. Noen kaller det den tause kompetansen. Den kompetansen det er vanskelig å sette ord på. Som vi ikke tenker over at vi bruker. Som vi kanskje har glemt at vi har lært. Ubevisst kompetanse utvikler seg når vi kan noe veldig godt. Når vi har øvd oss over lang tid. Når kompetansen blir selvfølgelig. Alle som har lært å kjøre bil, har opplevd det. Fra å stri med pedaler og girspak og diverse andre spaker, i tillegg til trafikkbildet. Hvor mye skal motoren egentlig riste før vi skal gire, lurer vi på i begynnelsen? Til å kjøre som om bilen er en forlenget del av kroppen.  Når det å skifte gir kommer automatisk. Og når det blir vanskelig å svare når nabojenta, som øvelseskjører, spør om hvordan du kjenner at “clutchen tar”.

Den aller mest verdifulle kompetansen vi har i arbeidslivet er ofte ubevisst, eller taus. Og derfor vanskeligere å dele med andre. Det innebærer at det kreves helt bevisste grep for å spre den verdifulle, ubevisste kompetansen mellom medarbeidere i en organisasjon. Vi kan ofte mer enn vi vet.

Hva er så idealtilstanden for hver og en av oss? Jeg vil si: Sats på bevisst inkompetanse! Den oppnår du best ved å lære litt på mange områder og kjenne etter hva som trigger lærelysten mest. Er du lærelysten, går resten går av seg selv. Tenk på glasset som uendelig stort. Det er alltid plass til mer. Hva dyrene tenker, er det vanskelig å si noe sikkert om, men mange av dem synes alt nytt er spennende. Og det kan vi lære av.

Inkompetent hilsen,
Linda Lai

(Det finnes en rekke studier som belyser det jeg nevner over. Les gjerne mer i bøkene mine “Strategisk kompetanseledelse” og “Dømmekraft”: https://lindalaiblog.wordpress.com/boker-4/. Se også http://en.wikipedia.org/wiki/Dunning%E2%80%93Kruger_effect om den såkalte Dunning-Kruger-effekten, som viser til effektene av ubevisst inkompetanse.)