Bloggarkiv

Gledene ved å være inkompetent

Det hevdes at dyr, i motsetning til oss mennesker, ikke egentlig tenker eller har selvbevissthet. Det er mulig dyr kommer til kort der. Men mange mennesker har også svært begrenset selvinnsikt. Ikke minst når det gjelder hva de kan og ikke kan. Det vil si hvilken kompetanse de har, i form av kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger.

Tendensen til å overvurdere seg selv og sin kompetanse er stor. De aller fleste mener selv at de er over gjennomsnittlig gode, uansett om det gjelder bilkjøring, evnen til å forstå humor, empatiske evner eller faglig dyktighet.  Rent statistisk er dette selvfølgelig helt umulig, men for hver enkelt av oss gir det en god følelse.

Mer interessant, og også mer skremmende, er det at tendensen til å overvurdere seg selv er spesielt sterk innen de områdene man har minst peiling. Når man har veldig liten kompetanse på et felt, er det aller vanskeligst å se hva man mangler. Med andre ord vet man ofte ikke at man ikke vet når man vet veldig lite. Ubevisst inkompetanse er en god betegnelse på det.  Når man er ubevisst inkompetent er det lett å tro at man er verdensmester.

Flere studier viser at de som er ubevisst inkompetente overvurderer seg selv og ytelsen sin. Og de undervurderer andre som har høyere kompetanse og høyere ytelse enn dem selv. De ubevisst inkompetente mangler derfor både kompetanse og innsikt i at de manger kompetanse.

Ubevisst inkompetanse fører derfor ofte også til at man er altfor sikker på egne vurderinger, det vil si blir såkalt overkonfident. Tendensen til å være overbevist om at man har rett, selv om man faktisk tar feil, er også størst for de områdene man har liten eller ingen peiling.

Den gode nyheten er at de ubevisst inkompetente – på et gitt område – fort blir bevisst inkompetente hvis de får litt mer kompetanse på området det gjelder. Overgangen fra ubevisst inkompetanse til bevisst inkompetanse er ekstremt viktig for mulighetene og motivasjonen til å lære og utvikle seg. Den bevisst inkompetente har begynt å få innsikt i hva han eller hun ikke kan noe om, og at det er mye å lære.  En som er virkelig lærelysten og kunnskapssugen, forblir bevisst inkompetent hele livet og synes det er motiverende i seg selv. Det er alltid noe mer å utforske, på ett eller annet område.

Men etter hvert som vi lærer mer og mer på et område, øker den bevisste kompetansen. Vi innser at vi har lært noe. Likevel undervurderer vi nesten alltid hva vi har lært. Kunnskapen vår er såkalt rekonstruktiv. Den forandrer seg hele tiden, etterhvert som vi lærer. Den kan sammenlignes med et vannglass. Når det vi kan på ett tidspunkt (det halvfullle glasset) blandes med det vi lærer (nytt vann som fylles i glasset), legger den nye kompetansen seg ikke som et tydelig, nytt lag oppå den gamle kompetansen. I stedet er det som når vi fyller på vann i glasset fra en kran.  Det nye vannet blander seg med det gamle. Da vet vi ikke lenger helt hva vi visste fra før, og hva vi fylte på. Alt virker logisk i lys av det vi vet nå. Og da er det lett å tenke at vi egentlig kunne det meste fra før. Akkurat den samme mekanismen forklarer såkalt etterpåklokskap.

Vannglass

Det siste trinnet i læringssyklusen, kalles ubevisst kompetanse. Noen kaller det den tause kompetansen. Den kompetansen det er vanskelig å sette ord på. Som vi ikke tenker over at vi bruker. Som vi kanskje har glemt at vi har lært. Ubevisst kompetanse utvikler seg når vi kan noe veldig godt. Når vi har øvd oss over lang tid. Når kompetansen blir selvfølgelig. Alle som har lært å kjøre bil, har opplevd det. Fra å stri med pedaler og girspak og diverse andre spaker, i tillegg til trafikkbildet. Hvor mye skal motoren egentlig riste før vi skal gire, lurer vi på i begynnelsen? Til å kjøre som om bilen er en forlenget del av kroppen.  Når det å skifte gir kommer automatisk. Og når det blir vanskelig å svare når nabojenta, som øvelseskjører, spør om hvordan du kjenner at “clutchen tar”.

Den aller mest verdifulle kompetansen vi har i arbeidslivet er ofte ubevisst, eller taus. Og derfor vanskeligere å dele med andre. Det innebærer at det kreves helt bevisste grep for å spre den verdifulle, ubevisste kompetansen mellom medarbeidere i en organisasjon. Vi kan ofte mer enn vi vet.

Hva er så idealtilstanden for hver og en av oss? Jeg vil si: Sats på bevisst inkompetanse! Den oppnår du best ved å lære litt på mange områder og kjenne etter hva som trigger lærelysten mest. Er du lærelysten, går resten går av seg selv. Tenk på glasset som uendelig stort. Det er alltid plass til mer. Hva dyrene tenker, er det vanskelig å si noe sikkert om, men mange av dem synes alt nytt er spennende. Og det kan vi lære av.

Inkompetent hilsen,
Linda Lai

(Det finnes en rekke studier som belyser det jeg nevner over. Les gjerne mer i bøkene mine “Strategisk kompetanseledelse” og “Dømmekraft”: https://lindalaiblog.wordpress.com/boker-4/. Se også http://en.wikipedia.org/wiki/Dunning%E2%80%93Kruger_effect om den såkalte Dunning-Kruger-effekten, som viser til effektene av ubevisst inkompetanse.)